Julekalender Dag 10: Hvordan du kommer deg ut av depresjon

Dagens innlegg er et gjesteinnlegg av Mads Nord Lunde

Morten har gitt meg tillatelse til å skrive dette innlegget for bloggen hans. Morten skrev selv en post om dette i 2010 som du også bør sjekke ut. Grunnen til at jeg skriver dette innlegget nå er fordi jeg ønsker å gå mer i dybden med det og fortelle en personlig historie om det som kanskje kan hjelpe andre med å slippe fri fra det.

Vinteren er en periode der mange får depresjoner, enten lette eller starten på noe langt verre, noe som var mitt tilfelle.

Før vi begynner vil jeg også gjøre det klart at denne posten er til DEG. Deg som sliter med depresjon, du som føler du har prøvd alt, du som føler at det ikke er verdt å leve livet ditt og føler at alt faller sammen rundt deg uten at du kan gjøre noe med det.

Den er ikke ment som underholdning, skjønt alle andre er velkommen til å ta den slik om de vil, men den er ikke skrevet for alle. Den er skrevet som støtte, oppmuntring og løsning til alle de som sliter eller har slitt med dette før. Dette er kanskje den lengste artikkelen om temaet du noensinne har lest, og det er fordi det også er den som er mest innstilt på å gjøre noe med det for deg.

 

Hva er depresjon?

Depresjon er en ganske hard tilstand som ikke er lett å forstå for noen som ikke har vært gjennom det, og det kan lett få den personen som opplever det til å føle seg enda mer alene og uhjelpelig fordi «normale personer» ikke føler det sånn eller skjønner hva du snakker om.

Derfor stenger de det inne, enten på grunn av skam over hvordan de føler seg eller fordi de føler at det ikke nytter å snakke med andre. Hvordan kunne de forstå? Det går nedover i en tilsynelatende endeløs spiral.

Du får dager der det går oppover og du blir engasjert, endelig er du på bedringens vei, men så går det et par dager og du faller tilbake i samme stedet igjen, bare at det gjør ekstra vondt, siden du trodde du var på vei ut av det.

…De første gangene det skjer blir du fylt av håp og glede over at det endelig er over

…Noen ganger etter det ser du på det som en mulighet til å ta steg for å løse det og vil gjøre alt du kan ut av den tiden, fordi du er bestemt på å forebygge at det skjer igjen.

…Etter det slutter du å engang bli glad når det skjer. Du har intet håp om at det vil holde seg slik, og du setter bare pris på at du får en kort pause fra det helvete du vanligvis lever. Du tør ikke å bli oppspilt og glad for det lenger, fordi du vet det bare blir verre når det nådeløst kommer tilbake.

Du leser om folk som har hatt det i ti år før de kom seg ut av det, og det kommer fortsatt tilbake for dem fra tid til annen. Du søker overalt, og det ser ikke ut som det fins noen god løsning og at det vil ta lang lang tid før du kan håpe på noe annet.

 

Seem familiar?

Du kjenner deg kanskje igjen her. Du kjenner kanskje de vonde følelsene velle opp i deg. Derfor er det jeg skriver denne artikkelen for deg.

Fordi du kan snappe ut av det på et enkelt sekund og fjerne det fra livet ditt totalt.

Det høres kanskje bull ut, slik ville jeg også ha tenkt, dersom det ikke var akkurat det jeg hadde gjort selv.

Du trenger ikke å bære rundt på depresjon, og du kan legge det fra deg på en veldig enkel måte

Og jeg skal fortelle deg hvordan i denne posten.

Men først skal jeg fortelle min historie om det, fordi jeg skjønner hva du tenker. Dersom du faktisk sliter med det og jeg gir deg en løsning vil du bare kaste det fra deg. Du vil si til deg selv at :

‘‘Han hadde ikke depresjon på ordentlig”

”Han vet ikke hva jeg snakker om”

”Han hadde det bare en kort periode”

”Hadde han hatt det like lenge som meg hadde han skjønt at det ikke er så lett, jeg har prøvd ALT, men ingenting funker”, ‘

”Han skriver dette bare som en happy positivitetsartikkel, han har ikke vært gjennom det jeg har vært, han forstår ikke.”

Jeg vet du sier dette, jeg forstår hvorfor du sier dette, så derfor skal jeg fortelle deg min historie. Det blir en lang artikkel, men jeg vet at du trenger å vite hver detalj for å akseptere at du kan gjøre det samme. Les videre, det kan være akkurat hva du trenger.

 

Min historie med depresjon

Jeg ble først kjent med Morten da jeg deltok på et tre måneders sjekkekurs der han var instruktør. Jeg var på det tidspunktet en sjenert, 21 år gammel jomfru som ikke bugna over av selvfølelse eller selvtillit. Jeg tok steget inn i en ny verden som jeg ikke kjente, og var for å si det pent scared out of my mind, men veldig håpefull samtidig.

Allikevel ga det resultater. Jeg mistet jomfrudommen og møtte en jente jeg begynte å holde på meg. Jeg var mer sosial enn før, jeg gjorde ting jeg aldri hadde turt, og alt så lysere ut.

Likevel følte jeg fortsatt at mye manglet, og fremgangen min var ikke «nok», jeg ønsket å oppnå mer, og fortere. Det tror jeg er en følelse mange av vi som starter med selvutvikling har følt på en eller annen gang på reisen. Jeg deltok på mange seminarer, men følte fortsatt at jeg ikke ville takle det «alene» etterpå.

Jeg var redd for å falle tilbake til der jeg var før. Jeg ville klamre meg til de som hjalp meg, så da Morten lanserte første runde av Passion Immersion meldte jeg min interesse. Jeg ble jeg tatt med som en av de fem gutta, og fortsatte reisen der. Spør du meg i dag er det den beste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv, men tiden der inne skulle bli tøff.

Første måneden var som å leve på en sky der vi alle opplevde og gjorde masse nytt. Vi presset grensene våre, vi knuste frykter, og jeg følte at livet var på en god vei.

 

Så begynte turen nedover

Litt uti andre måneden i Passion Immersion (august 2011) sendte hun jeg holdt på med meg en melding om at hun hadde noe å fortelle meg. Da hun kom til meg neste dag fortalte hun at hun hadde møtt en annen fyr hun var blitt forelska i, så hun kunne ikke treffe meg mer.

Jeg ble helt knust.

Vi hadde aldri hatt et forhold, det var et rent seksuelt forhold, men jeg var allikevel ikke klar for det. Jeg sa jeg ville beholde vennskapet og kontakten, noe som var en elendig idé, fordi da ville jeg alltid ha en påminner om det på Facebook og i andre situasjoner.

Hun var på det tidspunktet fortsatt den eneste jenta jeg hadde sex med, så jeg sto på bar bakke igjen. Alt jeg hadde på det området i livet hadde akkurat forsvunnet. Alle mine gamle følelser fra tidligere i livet kom rushende inn i hodet mitt: Frykten for å bli forlatt, frykten for å ikke bli valgt, frykten for å være ensom og alene. Alt kom tilbake.

“Hvorfor var den andre fyren bedre enn meg?”

“Hvorfor ble hun aldri forelska i meg?”

“Hvorfor var han så viktig for henne etter så kort tid, mens jeg ikke betød noe selv etter å ha kjent henne i så mange måneder?”

Slik spørsmål kvernet rundt i hodet mitt i den følgende tida, det var vanskelig å få fred. Allikevel sa jeg til meg selv at det var å forvente at det gjør vondt i den første tida, at det kom til å bli bedre etterhvert som tida gikk. Jeg var positivt innstilt til fremtida.

Så jeg fortsatte med Passion Immersion. Jeg fortsatte å pushe meg selv, jeg fortsatte å lære, og jeg opplevde masse morsomt, men de tankene plaget meg likevel hver dag, ikke minst når jeg var alene og ikke kunne distrahere meg selv.

 

Og det ble bare verre

Etterhvert som tiden gikk ble motivasjonen min mindre og mindre. Jeg begynte å telle tid. Når det hadde vart en måned tok jeg det rolig nok, da det hadde vart i to måneder begynte jeg å bli urolig. Forholdet mellom meg og henne hadde bare vart i fire måneder, men allikevel klarte jeg ikke å legge det bak meg etter to?

Da det gikk tre måneder begynte jeg å bekymre meg for at det skulle vare lenge. Å tenke at jeg ikke skulle klare å legge det bak meg etter lengre tid enn det varte var skikkelig flaut i mine øyne. Folk kom over årslange forhold på et par måneder og går videre, hvorfor klarte jeg da ikke å legge dette korte sexforholdet bak meg?

Min indre stemme begynte å bli slemmere enn noensinne. Den spurte hva som var galt med meg. Hvorfor klarte ikke jeg å gjøre det samme som alle andre klarer? Hvorfor ble jeg så satt ut av at én jente forlot meg?

Etterhvert begynte den å si til meg at jeg var verdiløs, at jeg alltid kom til å feile, at jeg var unormal som gikk gjennom det her, at jeg bare skulle ha holdt meg der jeg var og ikke trodd at jeg kunne gjøre noe med livet mitt.

Med tiden ble det bare verre, og jeg ga faen i alt annet. Det eneste som betød noe for meg var å komme meg ut av dette.

 

Ett siste forsøk

Da midten av november kom følte jeg at jeg sto ved et veiskille. Enten måtte jeg fikse det, eller så kom det til å gå virkelig ille. Vi hadde drevet mye med daygame i Passion Immersion, altså å starte samtaler med jenter på gata, og siden smerten min var å ha mista en jente, så tenkte jeg at å finne en annen var løsningen på det.

Dermed bestemte jeg og en av mine medstudenter å gå ut hver dag i en måned for å mestre daygame. Så dermed bar det ut. I november. I bitende kuldegrader. I beksvart mørke klokka fire om dagen. Og vi skulle snakke med ti jenter hver dag.

Så vi gikk på. I starten gikk det ok, men med kulda og alt var fokuset like ofte å bli ferdig å komme seg hjem som å faktisk gjøre noe nyttig. Så vi gjorde det veldig halvveis, og resultatene var deretter. Vi dro ut i kulda, snakka med ti jenter uten resultat, og så var det hjem til de samme gamle vonde tankene.

Etterhvert som vi fortsatte ble vi leiere og leiere, og med det synkende humøret gikk det også dårligere. Vi begynte å feige ut. Dro ut på byen istedenfor gata, begynte å bare hilse på randoms istedenfor å gjøre det ordentlig. Vi hata prosessen, vi hata kulda, og jeg hata at det ikke gikk fremover whatsoever. Men jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle fullføre, koste hva det koste vil. Dette var den ene tingen i livet jeg ikke skulle avslutte for tidlig.

Kompisen min valgte å droppe det hele etterhvert, så de siste ti dagene var det ut alene hver dag. En dag husker jeg at jeg gråt på vei ut døra. Jeg hadde bare ikke lyst til å gå ut bare for å bli avvist. Innstillingen var helt på feilspor, men gjennomføre skulle jeg.

Da jeg nådde midten av desember, etter at jeg var ferdig med prosjektet talte jeg opp hva jeg hadde oppnådd. Jeg hadde ikke møtt noen nye jenter jeg hadde skapt et forhold til, jeg hadde ikke fått et eneste telefonnummer som førte til at jeg møte jenta igjen, og jeg hadde blitt avvist et sted mellom sikkert 200-250 ganger.

Da jeg dro hjem til jul følte jeg meg helt jævlig, og for første gang noensinne endte det også med storkrangel mellom mamma og pappa som ble så ille at faren min dro hjem midt på julaften.

Alt i livet mitt virka til å gå strake veien til helvete.

 

Bunnen blir nådd

Min aller verste dag noensinne var nyttårsaften 2011. Vi bodde på det tidspunktet i et hus som trakk, og jeg bodde på loftet der det var iskaldt, og det eneste jeg hadde for å holde varmen var en miniradiator. Lys hadde jeg heller ikke der opp. Kun det en liten leselampe og tv-skjermen min kunne tilby. Alle andre hadde dratt hjem til jul i andre byer, så jeg var helt alene i det 249 kvadratmester store huset, med mørke og kulde som eneste husgjester.

Jeg våkna klokka 22.30 på kvelden og hadde null lyst til å stå opp. Jeg var ikke invitert et eneste sted, selv om hele siste året hadde vært dedikert 100% til å bli bedre sosialt. Jeg sto etterhvert opp for å lage frokost, og uten helt å vite det sto jeg faktisk foran stekepanna da klokka slo tolv. Mens andre feira, drakk og klinte sto jeg og laget en helt middelmådig billigrett på kjøkkenet, uten en sjel rundt meg.

Jeg husker jeg tok med maten opp på rommet mitt og så filmen Casino Royale to ganger. Jeg fulgte ikke med på historien engang, jeg ville bare ha noe å til å distrahere meg fra egne tanker frem til jeg ble trøtt nok til å legge meg igjen. Jeg hadde ikke lyst til å være våken. Da klokka ble fem på natta følte jeg meg trøtt nok til å gå tilbake til sengs, og jeg gikk og la meg. Da jeg la hodet ned på puta tenkte jeg over livet mitt. Jeg tenkte på hvordan.

…Jeg ikke var invitert ett eneste sted, og var helt alene på nyttårsaften
…andre var glade og levde livet sitt mens jeg satt bom fast
…Hvordan alt jeg hadde prøvd hadde gått til helvete
…Hvordan jeg hadde blitt avvist 200-250 uten et eneste positivt resultatene

og hvordan ingenting av det jeg hadde prøvd klarte å gjøre det bedre.

Alt de tanken fikk alle vonde følelser til å velle opp i meg, og jeg følte meg mer ensom, mer alene, og mer tappet for alt håp en noensinne før i livet mitt. Jeg husker jeg gråt meg i søvn. For første gang i livet mitt hadde jeg ikke lyst til å være i live. Jeg ønsket jeg skulle sovne og aldri våkne igjen.

 

Og slik gikk jeg inn i 2012, og slik har livet mitt vært de 11 siste månedene

I den tiden har jeg prøvd det meste for å motvirke depresjonen: journaling, affirmasjoner, til og med resultater, men tankene og følelsene ga ikke slipp.

Året førte med seg masse opplevelser. Jeg begynte å jobbe som trainee i Passion Immersion som skribent og markedsfører, jeg begynte å ha sex igjen og jeg hadde skapt et helt nytt liv, med en helt ny sosial sirkel, en langt større komfortsone og med helt nye muligheter. Allikevel gjorde det ikke ting bedre, det gjorde faktisk alt verre…

Uansett hvor mange latterkramper jeg hadde, uansett hvor mange jenter jeg knulla, uansett hvor mange muligheter jeg hadde til å gjøre noe med livet betød det ingenting, fordi det gjorde meg aldri glad eller motivert.

• Jeg hadde aldri motivasjon til å gjøre noe, og tenkte at det ikke hadde noen mening
• Jeg gledet meg nesten aldri over noe som skjedde, og dersom jeg gjorde det varte det i minutter
• Jeg hadde ikke noe lyst til å gjøre noe, og ikke på den vanlige «jeg gidder ikke»-måten, men slik at jeg ikke hadde lyst til å stå opp, ikke lyst til å bli liggende, ikke lyst til å spise, ikke lyst til å ikke spise, ikke lyst til å bli inne, ikke lyst til å gå ut – fordi ingenting virka som det var noe vits, jeg ville bare ha det jævlig uansett.
• Jeg følte at det ikke var vits i å leve, og jeg tenkte flere ganger på selvmord (og hadde det ikke vært for min egen tro på at det er det verste du noensinne kan gjøre og at jeg hadde lovet meg selv at det aldri ville skje, så hadde jeg kanskje gjort det)
• Jeg hadde en stemme i hodet som sa jeg var verdiløs, patetisk og at jeg aldri kom til å klare noe eller oppnå noe som helst i livet – og jeg var helt enig med den. Alt den sa virket som sannheten og dersom jeg prøvde å si noe positivt til meg selv skjøt den med en gang inn og fikk det til å virke som det var løgn.
• Jeg tenkte på hu jenta som hadde forlatt meg hver eneste dag, så for meg hva hu gjorde med den nye typen sin i huet og klarte ALDRI å legge det bak meg, noe som fikk meg til å føle meg verre, som om det var noe galt med meg, som om jeg var den eneste som noensinne hadde vært så patetisk på grunn av én jente. Jeg kjefta på meg selv og sa at «selvfølgelig får du ikke til noe, du klare jo ikke engang å gi slipp på henne.»
• Jeg hatet livet mitt, og jeg hatet meg selv for å være den jeg var.

Det som gjør det så vondt er når du lider av depresjon, så er ikke dette tanker. Det er ikke bare noe du tenker som du kan bytte ut med en affirmasjon eller noe positivt, det er følelser. Detter føles på et dypt og indre nivå som unektelige sannheter, som om det er en del av deg, selv om det i realiteten er idioti så kjennes det som om det er DEN DU ER.

 

Og ingen rundt meg kunne hjelpe

Det var umulig for andre å hjelpe, fordi de nådde ikke gjennom.

De sa at det var galskap, at de ikke skjønte at jeg kunne tenke sånn når jeg hadde et så bra liv som jeg hadde, de ramset opp alt som var bra i livet mitt, de fortalte at jeg var den eneste som mente at jeg ikke var en fantastisk person som hadde alle muligheter, og at jeg måtte snappe ut av det, jeg måtte gi slipp på det (og de hadde rett, men jeg så det ikke da).

Dine venner sier kanskje akkurat det samme til deg, men det har samme effekt. Du tror det ikke, de skjønner ikke.

Så jeg fortsatte i samme leiet. Jeg ga faen i avtaler, jeg sluttet å gjøre en innsats i arbeidet mitt, jeg trakk meg for meg selv og så tv-serier for å gjøre ting bedre. Jeg var riktignok også ute på byen, jeg reiste og bodde en måned i London med venner, jeg møtte jenter, men ingenting dro meg opp. Hver negative opplevelse ble blåst opp, og hver positive var ubetydelig.

 

Jeg saboterte mitt eget liv

Sakte men sikkert begynner dette å ødelegge også det ytre livet mitt. De jeg jobber med mister troa til meg, venner gir opp å forsøke å muntre meg opp, de begynner å bli slitne av å alltid være rundt mitt deppa tryne. Jeg legger merke til det, men det betød ingenting. Jeg forsto dem, jeg tenkte det var best for dem å ikke ha noe mer med meg å gjøre.

Det var på en skammelig måte godt å se hvor hjelpesløse de følte seg, om de forlot meg ville de bare vise hvor dårlig mennesker de egentlig var når jeg ikke var morsom,positiv eller kul lenger. Med en gang de ikke så egen vinning i å henge med meg ville de stikke av, douches som de var.

Forsvarsmekanismer alt sammen, fordi jeg var livredd for å miste alt, fordi det føltes at det var i den retningen det gikk. Livet mitt var på vei et veldig mørk og ensom avgrunn, tilsynelatende uten bunn…

Noe av det eneste som holdt meg gående var at jeg hadde folk som Morten, Knut og min beste venn Navid rundt meg, inspirerende mennesker som hadde noe de ville utrette. Det at jeg jobbet med dem og var en del av Passion Immersions visjon ga meg et lite håp om at fremtiden kanskje ville bli bedre. Jeg var ikke helt alene, og det var, i mitt hode, alt jeg hadde…

 

Det øyeblikket jeg fikk panikk og gjorde slutt på alt sammen

For et par uker siden hadde jeg en opptur som virket som den skulle vare, men en dag falt den sammen igjen, og jeg var tilbake til scratch. Jeg var nok en gang totalt oppgitt og følte meg like ille som jeg alltid hadde gjort. Knut hadde bedt meg om å møte ham på en kafe fordi vi skulle ha et møte om fremtiden i PI. Vi satt oss ned og begynte å prate.

I korte trekk var det dette han fortalte meg:

Han sa jeg var en kul person som han elsket å henge med, at jeg hadde masse positive egenskaper og evner til å klare hva enn jeg ville, og at vi kom til å være gode venner…

…men at slik det var nå var jeg ute av teamet.

Gutta jeg hadde jobba med det siste året, Passion Immersion teamet, Morten, Knut og min næreste venn Navid, det jeg så som den siste posten av håp for forbedring i livet mitt som jeg hadde klamre meg til, var i ferd med å gli rett ut av livet mitt.

Jeg ville stå helt alene igjen, med all depresjonen, alt vondt hengende over meg, og den eneste tanken min var: det går ikke. Det er slutten, da er det over.

Knut snakket om hva som ville skje videre, om hva de planla og at de ville være der uansett hva jeg valgte å gjøre isteden.

 

«Hva ellers?» tenkte jeg.

Det var ingen plan B, kun plan A. Jeg hadde valgt vekk så mye annet i livet mitt: utdanning, en haug med penger, hele det siste året av livet mitt, og nå så det ut som det eneste jeg kom til å sitte igjen med var depresjon, som om det var alt jeg skulle få ut av min innsats for å skape et bedre liv: å gjøre det verre enn noensinne.

Knut spurte hva jeg tenkte, men jeg hadde ikke mye sammenhengende å si. Jeg satt i total panikk, en veldig stille og urørlig panikk riktignok, for andre så jeg nok tankefull ut, men jeg var ikke ok. Jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre, hva jeg kunne gjøre.

Knut sa at det var opp til meg nå. Dersom ting var sånn, hvis jeg fortsatte med samme mangel på driv, på innsats, på dedikasjon, så var dét det. Hvis jeg derimot klarte å vise at det lå noe mer bak det, en ild, et slags driv, så ville det være noe annet. Men hvis jeg bare var med «for the ride», så var dette enden på det.

Jeg gikk hjem med de tankene, og jeg visste han hadde rett, jeg var med «for the ride», jeg klamret meg til det fordi det var det eneste jeg hadde. Jeg følte jo ikke glede, jeg følte ikke lidenskap, jeg følte meg bare deprimert og hjelpesløs. Han hadde basically gitt meg to måneder på «å snappe» ut av det og legge det bak meg.

Det er jo umulig, tenkte jeg, det er ikke bare å «snappe ut av det». Allikevel visste jeg at det var det jeg trengte å gjøre. Det var det eller ruin.

 

Og i det øyeblikket fant jeg løsningen, og i det øyeblikket var det borte.

Da jeg kom hjem kunne jeg ha kasta meg ned på senga og gjort det jeg vanligvis ville ha gjort, og vært mer deprimert enn noensinne før, men jeg gjorde ikke det. Jeg kastet meg over pc’en og google ressurser innenfor mitt felt, skriving og markedsføring. Jeg leste nettsider med full oppmerksomhet. Jeg tok frem en gammel skrivebok og skrev massive notater. Jeg lagde en plan for neste dag.
Vaner jeg hadde prøv å tillegge meg før kom på automatikk og idet jeg satt det var det ikke den frykten som ledet meg til det som drev meg, men en slags iver hadde kommet frem, en slags entusiasme. Jeg følte for første gang på en lenge en følelse av personlig makt komme over meg, en følelse av at det hadde mening.

Jeg fant også frem to lydklipp med guidede meditasjonstaper for å få deg til å føle deg bra, for å kjenne begjærene dine og tiltrekke deg det du vil ha. Jeg har alltid vært skeptisk til om det funker, men jeg tenkte at å puste, roe meg ned i 30 min og høre på avslappende musikk, enten det ga effekt eller ikke, uansett ville være en god ting å gjøre.

Så jeg hørte på den første, og følte meg mer fantastisk enn jeg hadde gjort på det jeg kunne huske, og følte meg motivert. Jeg sto rett opp etterpå og gjorde mer. Jeg leste mer, jeg skrev flere notater, jeg fikk idéer til ting som jeg skrev ned.

Etterpå la jeg meg og hørte på den andre lydfilen, og jeg ble like opprømt. Jeg sov sikkert to timer den natta. Jeg fikk rett og slett ikke sove fordi jeg var opprømt. Jeg hadde lyst til å stå opp, jeg hadde lyst til å starte en ny dag og jobbe hardt mot det jeg trodde på. Lidenskap og entusiasme for gjennom meg som en vill elv.

Det viktigste av alt var derimot en annen følelse jeg hadde i kroppen…

…en følelse av at det var over. Et punktum var blitt satt.

Jeg bare visste det. Dette var ikke en opptur som ville ta slutt, dette var slutten på alt sammen. Det ville ikke komme tilbake.

 

Etter det var alt forandret

Jeg sto opp neste morgen og følte det samme, og etter det har jeg fulgt opp vanene mine, jeg har jobbet hardt, og jeg har stått opp meg en følelse av mening og entusiasme om morgenen.
Jeg var overrasket, jeg hadde aldri trodd det kunne skje så fort, på et øyeblikk, men jeg skjønte hva jeg hadde innsett som hadde gjort hele forskjellen, og siden det har det ikke vært spørsmål lenger. Selv når jeg får en dårlig følelse, så kvitter jeg meg med dem, når gamle tanker kommer opp, så ler jeg dem bort.

Smerten er borte, jeg tenker sjelden på den jenta lenger (og da uten å rive meg selv i filler innvendig), jeg tror på alle positive ting jeg sier til meg selv, jeg ser alle mulighetene jeg har, jeg liker livet mitt, jeg er spent på fremtiden. Livet mitt er ikke perfekt, men det er jævlig bra, og det føles også slik.

Når jeg skriver dette kommer føler jeg ingenting av alt jeg forteller. Det er borte, ute av kroppen, det er luft. Faktisk føles det flaut for meg å lese gjennom det fordi jeg tenker ”Hvordan kunne jeg være så melodramatisk og sippende?” Det er som å høre på en annen person.

Det er faktisk gone for good.

 

Så hva var den store hemmeligheten? Hva var den store løsningen jeg hadde oppdaget?

Du ville kanskje ha forventet at dette var resultatet av en magisk pille, en utrolig mental teknikk, en intens psykedelisk opplevelse eller en slags visjon. Det trodde jeg også ville være det eneste som kunne fikse det da jeg levde i depresjon.

De gode nyhetene er at det ikke er det. Det er noe du har tilgjengelig hver eneste dag, og som når som helst kan benytte deg av. Det kommer til å virke så lett at det virker som tull, men tro meg på at det funker og les hva jeg har å si, for det vil gi mening.

For å kvitte deg med depresjon må du gjøre én eneste ting

Du må bestemme deg 100% for at dette er slutten på det.
Du må være 100% klar på at etter det her er det ingen vei tilbake, kun fremover.

Jeg kan se for meg det skuffede ansiktet ditt, du som hadde håpet på noe storslagent.

Vi forventer at dersom problemet er komplekst må løsningen også være det.

I eventyrene må en drage bekjempes, i spill må en stor stygg boss overvinnes, på skolen må en stor prøve bestås. Så enkelt kan ingenting være.

Men dette er ikke lett, en avgjørelse er ikke noe du bare ”tar” sånn helt uten videre. Isåfall ville alle ha vært millionærer og holdt nyttårsforsettene sine til punkt og prikke. Det er noe annet å si at du skal gjøre noe enn å faktisk bestemme deg for noe. Du gjør ikke alt det du sier, men du gjør alt det du virkelig bestemmer deg for.

Det er derfor avgjørelser er så kraftige, det er derfor evnen til å ta en avgjørelse er det som skiller VIRKELIG suksessfulle mennesker fra resten av befolkningen.

 

En sann avgjørelse skaper forandring!

Det er det som kjennetegner en leder mer enn noe annet. Det er derfor folk vil ha en leder: fordi han kan ta en fast avgjørelse og bevege seg i den retningen uten tvil og nøling. Det er verdens mest verdifulle egenskap. Tenk på hvor mange som går til coacher, som kjøper konsulentjenester, som går til spåkoner, de vil alle ha en ting: hjelp til å ta en avgjørelse.

Jeg har stått alene på rommet sikkert 20 ganger det sist året og lovet meg selv høyt og hellig at nå er det over, nå gir jeg slipp på alt, nå går jeg videre, men det hadde ingen effekt overhode.

For jeg hadde ikke bestemt meg.

Men det gjorde jeg for to uker siden.

Når du virkelig bestemmer deg for at det er over, så er det over. Det er noe du føler på et dypt nivå. Når du virkelig har bestemt deg for noe, så er det allerede skjedd, selv om det ligger år frem i fremtida, det er bare et spørsmål om tid.

 

Så hvordan tar du den avgjørelsen?

Det er tusenkronersspørsmålet. Den som har den evenen til å gjøre det konsekvent er en person som kan gjøre hva han vil i livet.

At det funker er det ingen tvil om.

Hvorvidt du er klar til å ta den avgjørelsen er helt individuelt, det er helt opp til deg. Det er ikke noe vi andre kan bestemme eller gjøre noe med, heller ikke jeg som skriver dette. Det er ikke bare å si ordene, du må ha følelsene med på laget.

Når suksessfulle mennesker blir spurt om de husker øyeblikket de valgte å bli suksessfulle, så kan de som regel huske det ned til minste detalj, fordi det er en så sterk følelse knyttet til det. Det var ikke bare tomme ord, det var utslagsgivende.

Grunnen til at jeg klarte å ta den var at det var ingen annen utvei. Det var å se livet mitt falle i grus med 100% følelsesmessig sikkerhet, eller å gi slipp på det og snu skuta. Det var så mye som sto på spill, så mange chips i potten, at det måtte skje. Jeg hadde en jævlig god grunn, jeg hadde massiv «leverage» som Tony Robbins sier.

I ett år hadde jeg ikke det. I ett år funka ingenting uansett hva jeg gjorde. Det var ikke viktig NOK. Risikoen var ikke uutholdelig. Mot slutten av det hele tenkte jeg faktisk flere ganger tanken at jeg gjorde det med vilje, at jeg i mitt ubevisste sinn saboterte livet mitt rett og slett fordi jeg ville at det skulle lede opp til et «make-or-break-øyeblikk» slik det gjorde.

Hva er det for deg? Hva er det du ikke kan miste. Hva er det som er så viktig at du MÅ ut av det NÅ? Er det familien din, vennene dine, drømmene dine? Hva er det som betyr så mye for deg at det overkjører negative stemmer, dårlige følelser og alt annet depresjonen fører med seg.

Hva er det du kommer til å miste dersom du ikke får slutt på det NÅ?

Det er spørsmålet du må besvare for deg selv, for tro meg, dersom du har prøvd mye uten at det funker, så er det grunn til at du fortsatt er deprimert. Dersom du har prøvd masse tips mot det som ikke funker, så er det fordi du holder deg i det selv.

Det er kanskje noe du blir sint av å høre, men jeg sier ikke dette for å være frekk, bare inn your face ærlig for å hjelpe deg. Depresjon skjer ikke bare, det er et eller annet behov som du oppfyller gjennom det. Kanskje du allerede har sett det, eller kanskje det er usynlig før du er ute av det.

 

Hvorfor holder folk seg i depresjon når det bare er smertefullt?

Det er nok først og fremst fordi det ikke bare er smertefullt. Depresjon kan oppfylle visse behov, riktignok på en utrolig destruktiv måte, men det oppfyller dem like fullt.

Sålenge de behovene du får oppfylt av depresjonen er gode nok til at du kan fortsette det uten å risikere FOR MYE, så vil du mest sannsynlig holde deg selv nede. Det er ikke før det virkelig må skje at det forsvinner på et blunk.

For noen går det gradvis vekk, for så å komme tilbake senere, fordi de klarte å fylle de samme behovene på en annen måte, men med en gang de ikke oppfylles i samme grad kommer gjerne depresjonen tilbake. Du trenger også visse strategier for å være deprimert som du opprettholder for å rettferdiggjøre tilstanden din.

Jeg kommer til å skrive en oppfølger til denne posten i morgen om hvorfor du holder deg selv i depresjon, og om hvilke ting du misforstår når du er midt i det. Det er visse årsak og effekt-forhold som du snur helt på hodet, og det er i stor grad grunnen til at du klarer å holde deg der. Hvis du ikke ennå er på det farepunktet der du kan ta den harde avgjørelsen som ender det, så skal jeg i morgendagens post klarne opp i visse løgner du forteller deg selv som kanskje kan hjelpe sette ekstra fyr i ræva di og hjelpe deg å komme nærmere det «fuck it»-punktet du trenger.

Jeg har dypeste sympati med alle som sliter med depresjon, og jeg prøver ikke å disse ved å bagatellisere dette, jeg vet hvor jævlig vondt det gjør, men jeg vet også hvor hardt du skyter deg selv i foten med rakettkaster når du lever i det, og jeg vet også hvor mye bedre det er utenfor det.

Grunnen til at jeg gir deg selv skylden for at du opplever det du opplever nå er fordi jeg vil få deg til å innse det positive aspektet av å selv ha skylden i det, nemlig at:

Du har all makten selv, og du kan forandre situasjonen i det øyeblikket du velger å gjøre det.

Dersom du nå ikke tror på det, så er min oppgave i morgen å klare å overbevise deg om det, og hjelpe deg med å ta det valget som slipper deg fri.