Julekalender Dag 7: Hva er du villig til å gi opp for å leve slik du ønsker?

“Every great life has had a great renunciation.”

~Zan Perrion

 

I boken Mastery skriver George Leonard om de han kaller “dabblers”. Det vil si mennesker som kaster seg inn i et prosjekt en stund og “sysler” litt med noe, men de gir seg før de er kommet dit de vil. De er ikke ALL-in, som jeg har nevnt før. Det fins mange slike mennesker, og du kjenner sikkert flere bare i din vennekrets.

Man ser dette ofte i selvutviklingsmiljøet. Det er mange som kommer inn i det fordi de vil oppnå noe, de vil bevise noe for seg selv eller for andre. Det er ikke noe galt eller merkelig i det, jeg tror nesten alle kommer inn med den mentaliteten i starten.

Jeg kjenner flere som har nevnt at de kom inn i det fordi de skulle “fikse noe”. De ville oppnå noe. De ville bli bedre sosialt, tjene mer, bli kulere. De ville bygge en helt ny identitet, en ny seg, og så ville de returnere til sitt gamle liv og vise hva de hadde klart, imponere de de ville imponere, ta igjen på de som alltid tvilte på dem.

Trenden jeg ser er derimot at de som holder på den innstillingen sjelden kommer særlig langt, og de som kommer langt, de menneskene jeg ser som virkelig driver det til noe, de gir slipp på den innstillingen et sted på veien. De innser at når du først har dukket dypt ned i kaninhullet, så er det ingen “vei tilbake”.

 

Ekte forandring krever et offer

En ekte forandring krever et stort offer. Vi må være villige til å gi slipp på noe i livet vårt dersom vi skal kunne gjøre plass til noe nytt. Det kan handle om tid, vaner, mennesker, trossystemer. Det er et gjennomgående tema i alle kulturer at noe må dø for å gi liv til noe nytt.

Dersom du har et ønske om å bli MMA-fighter og per dags dato kun ligger på sofaen, ser film og spiser godteri på fritida, så må en av de to forsvinne. Du kan ikke ha begge samtidig. Du må bytte ut sofaen med gymmen, godteriet med salaten. That’s the way it is.

Dersom du vil bli en selvstendig person som tar egne valg og driver en egen business, men fortsatt ikke tør å si imot foreldrene dine når de er uenige med deg, så må noe forandres. Du må gro noen baller og stole på din egen intuisjon, eller ta til takke med det du alltid har hatt.

 

Men få er villige til å gjøre det

Det sies at definisjonen på galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et nytt resultat, likevel er det så mange av oss som gjør det.

Vi skriver en affirmasjon, leser en selvhjelpsbok, leser noen bloggposter. Vi lærer, vi føler oss smarte, men når alt kommer til stykket blir vi sittende i samme posisjon, vi beveger oss ikke videre, for vi drar fortsatt våre gamle vaner, våre gamle beliefs og våre gamle frykter etter oss som en altfor tung bagasje.

Det som fort hender er at man blir frustrert og oppgitt. Da kan man si at det ikke virker og legge skylden på fremgangsmåten, på det vi har lest, på andre mennesker  (mens den som egentlig har skyld i det er en selv), eller vi kan velge å legge vekk vår half-assed innstilling og etterlate de vanene og handlingsmønstrene som ikke tjener oss til fordel for noe nytt som vil drive oss fremover..

Alt vi kan tenke oss å oppnå er oppnåelig. Hvis en annen person har oppnådd noe er det kun et bevis på at et annet menneske, som deg eller meg, kan gjøre det samme.

Den personens suksesser er et resultat av et visst sett med handlinger og tankesett. Dersom vi tar de samme handlingene og tar til oss de samme tankesettene, så kan det skje med oss også.

Men det kan være tøft å forandre på dine vaner og på alt det du “alltid har gjort”. Det betyr kanskje å bruke mer krefter, tenke mer, utfordre deg mer, være utenfor komfortsonen, og slikt kan være skummelt. I tillegg føles det ofte vanskelig å gi slipp på gamle tanker og væremåter, fordi vi har identifisert oss med dem og tror at de utgjør “den vi er”.

 

Å klamre seg fast til det kjente

Det kan virke som det er en gjennomgående frykt som hindrer oss idet vi står på terskelen til et nytt liv. Vi trenger bare å ta det steget, krysse over og aldri se oss tilbake. Men vi nøler.

Vi vet ikke om vi får fotfeste på andre siden.

Vi klamrer oss fast til det vi kjenner, fordi det er det som er trygt. Vi holder fast på fryktene våre, på de gamle trossystemene, på de gamle vanene, fordi det er det som er trygt. Vi har hatt dem så lenge, og selv om vi misliker dem og ønsker vi kunne gjøre noe annet, så er vi redd for å gi slipp på dem.

Vi er redde for å gi slipp på identiteten vår, at dersom vi legger alt til side vil vi også gi opp den vi er.

Vi er redd for å gi opp aksept og vår egen godhet dersom vi blir flinkere til å si nei, å bli hensynsløse dersom vi ikke alltid jobber for å glede andre, at vi blir arrogante og vemmelige dersom vi begynner å to på oss selv istedenfor å leve med en falsk ydmykhet.Sannheten er at vi ikke gir slipp på det vi er. Vi er ikke det vi gjør, vi er det vi velger å være. Hvis vi velger å være et godt menneske så er vi det uansett om vi er gode til å si nei eller ikke alltid prøver å være en people-pleaser.

Det er virkelig ikke så skummelt å krysse over. Vi mister ingenting. Du har sett det før. Mennesker du kjenner har død, kjærester du har hatt har slått opp med deg og forlatt deg, venner du hadde har du mistet kontakten med, men du sitter fortsatt og leser dette, livet ditt har gått videre. Du fant andre ting som gledet deg, andre mennesker, trøst, styrke. Uansett hva som har skjedd i livet ditt har du alltid funnet fotfeste igjen.

Det virker alltid skummelt først når vi tenker tanken på å gi opp noe, enten det er ting, idéer, meninger, vaner eller mennesker, men vi klarer det alltid. Vi er utrolig tilpasningsdyktige, og vi lærer oss å leve med nye situasjoner, dårlige såvel som gode.

 

Du angrer på det du ikke gjør

Jeg har mange venner som har gitt slipp på masse for å være der de er i dag. De har gitt opp sosiale sirkler, utdanning, penger, væremåter, interesser som ikke tjente dem slik de ønsket, og når jeg snakker med dem er det ingen som angrer. De tenker alle at det var det beste valget i livet deres å virkelig gå etter det de ville ha, og det de alle sier er at det som er skummelt og utenkelig var om de ikke hadde turt å ta det steget og kaste seg ut i det.

Det er en klisje, men det er sant at du angrer sjelden på det du gjør, men du anger nesten alltid på det du ikke turte å gjøre.

En levealder er så kort at vi ikke har tid til å vente, til å nøle og gjøre det halveis. Gå ALL-in i livet ditt! Gjør det som gir mening for deg, hva enn det er. Søk opp mennesker som kan hjelpe deg om det trengs, men ikke bli sittende der. Gi slipp på det som du mener “holder deg igjen”, det er luft, det er pulver! Hvis du føler at det holder deg igjen er det uansett ikke noe du vil ha i livet ditt.

Hvis du vil ha det, ta steget fullt ut og dykk helt ned i kaninhullet. La det aldri være noe half-assed mer, verden har nok av half-assed. Det verden trenger mer av er folk som legger alt til side og er balls-to-the-walls no-holds-barred ALL IN! Så vær den personen, og gi slipp på det du vet at du ikke trenger.

 

I morgen er det duket for kalenderens første konkurranse, med en skikkelig kul premie, så pass på å klikke deg innom bloggen imorgen! 

Morten