Julekalender Dag 3: Slik tar du kontroll og eierskap over “den lille stemmen i hodet ditt”
“We will never allow anyone to abuse us more than we abuse ourselves.”
~Paul McKenna
Vi har alle en stemme inni hodet som snakker til oss.
Nei, jeg mener ikke en sånn stemme som ber deg flå bikkja di og skyte nonner.
Jeg mener den stemmen som alltid har en kommentar til hva enn du gjør, som alltid skal komme med sin input, som skyter inn tanker mens du gjør noe annet, og som gjerne er vår egen største kritiker.
Og hvis du sitter nå og tenker “Jeg har ikke sånn stemme i hodet mitt.” There ya go. DET er den stemmen jeg snakker om.
Den er din beste venn eller verste fiende
For noen er den stemmen en fantastisk supporter og deres beste venn, men for veldig mange er den et helvete å ha med å gjøre. Hvor ofte har du ikke hørt om folk som beklager seg over den indre stemmen som konstant er kritisk og nedlatende og som sier til dem:
- “Det går ikke.”
- “Dette er en dum idé.”
- “Han/hun liker deg ikke.”
- “Hvem tror du at du er?”
Og mange andre eksempler. Det er et såpass stort tema at det fins egne NLP-teknikker for å skulle hanskes med det, og det selges flere produkter som tar sikte på å fjerne den stemmen, i tillegg til at nettbaserte spørretjenester florerer med spørsmål om hvordan man blir kvitt den.
Saken med disse teknikkene og “raske løsningene” er at de som regel tilbyr midlertidige løsninger. Løsninger som enten går ut på å distrahere deg med andre aktiviteter eller på å følge en prosess som du må gjenta hver gang den stemmen snakker. Effekten varer kanskje ikke lenge engang, og skal du tro teknikkene som blir forklart må du gjenta den prosessen igjen og igjen, resten av livet.
Det som skjer er at du bare dekker over det ved å prøve å ignorere den eller forstyrre den. Du tar ikke virkelig eierskap og kontroll over den.
Hvis du visste hvor nyttig den kan være ville du ikke ønske å bli kvitt den overhodet, men det er nok vanskelig å tenke deg dersom den har vært en negativ påvirkning i store deler av livet ditt.
Så hvordan gjør du det?
Du trenger ikke teknikker, og du trenger ikke avanserte løsninger. Det eneste du må gjøre er å forstå at det er DU SOM SNAKKER, og det er du som styrer det som blir sagt.
Det er egentlig helt logisk, men det er ofte vanskelig å innse, fordi du har blitt så vandt til å gi vekk all kraften din til den stemmen.
Du beskriver den som “den stemmen i hodet”, eller “egoet mitt” eller “min indre kritiker”, og du har dermed gitt den liv. Du har gitt den en egen identitet, som om det var et separat vesen som bor inni hodet ditt og som du ikke styrer. Den snakker av egen maskin, og det eneste du kan gjøre er å prøve å få den til å være stille, eller du prøver å si imot den, sette ord mot ord og slåss, noe som naturlig nok virker mot sin hensikt.
Den er det du gjør den til
Det er et ordtak som sier “What you fight, you become.” Det vil si det samme som at du får mer av det du fokuserer på, og din indre verden former seg etter det du sier.
Så når du slåss mot stemmen, når du sier til deg selv at det er en egen identitet som er utenfor deg, når du sier at du må kjempe imot, at du må snakke mot den, og at den er utenfor din kontroll, gjett hva: det er akkurat det den er, for du selger den realiteten og den troen til deg selv hele tiden, og gjør deg selv til ett offer.
Du har villedet deg selv, du har slåss mot et spøkelse, mot luft, men det er det som er så bra. Det betyr at det ikke er noe du må overvinne, eller overliste. Du har hatt kontrollen hele tiden, og når du er klar over det kan du gjøre noe med det.
Jeg har linka til denne videoen før, men jeg gjør det igjen fordi det er et så godt eksempel på det jeg mener. Det er en scene fra filmen Revolver der hovedpersonen endelig tar kontroll og totalt eierskap over egoet sitt, stemmen i hodet hans som har plaget ham gjennom hele filmen (anbefaler forresten ALLE å se filmen, for det er en ekte tankevekker).
Protest: “Men den er jo så smart!”
Jeg kan se for meg at noen av dere er skeptiske, og mener jeg oversimplifiserer og bagatelliserer hele problemet “Men så lett er det ikke!”, sier du kanskje. “Den vinner alltid, den kjenner meg, den er smartere enn meg.”
Selvfølgelig kjenner den deg, det er din egen stemme, og hvis den er smart, så er det et kompliment til deg selv, den kommer jo fra deg. Den stemmen er verken smartere eller dummere enn du er, men når du gir den masse oppmerksomhet, så vil du selvfølgelig gi den de ressursene du har.
Still deg selv dette spørsmålet, og la det synke litt inn før du gir et svar:
Tror du virkelig at det bor et eget vesen inni hodet ditt som ikke er deg, og hvis eneste formål er å kritisere deg?
Når du tenker over det blir du sikkert klar over hvor INSANE det høres ut! Hvorfor skulle noe slikt finnes!? Le av det, og bruk det forhåpentlig til å løsrive deg fra illusjonen du har skapt.
Protest: “Men den har jo rett”
En annen grunn til at du kanskje klamrer deg til konseptet om at den er ekte er at du føler at den har “rett”, at det den sier skjer og er sannheten.
Tenk da litt på det her: Hvis du hele tiden har en stemme i hodet til deg som sier at du ikke er god nok, ikke flink nok, at du ikke klarer å få til noe, og du aksepterer den stemmen, hva tror du kommer til å skje? Tror du ikke da at du kommer til å gå ut i verden med den innstillingen og PRØVE å motbevise den, slik at du slipper å tro det? Hvis du kjemper mot stemmen, så betyr det i bunn og grunn at du bruker tid og krefter på å motbevise noe, fordi du føler at den er inne på noe som du ikke liker.
Hva om den stemmen hadde fortalt deg at du er en katt, ville du ha trodd på det? Selvfølgelig ikke! Du VET jo at du ikke er en. Du TROR jo ikke på sånt, og du ville avfeie stemmen som tull uten å lytte til den. Ville du ha brukt tid på å forklare til deg selv og den stemmen at du ikke er en katt og begynt å diskutere det? Det tviler jeg sterkt på.
Hva da om du VISSTE at du kunne klare det, at du var god nok, at du var flink nok, hvis du TRODDE på det, ville du da han kjempet på samme måte? Ville du ha krangla mot den stemmen, eller ville du ha avfeid det med latter og et smil og ikke brydd deg om det?
Her er greia: den stemmen bare gjenspeiler våre frykter, og vi forsterker dem ved å minne oss selv på det hver dag, gjennom “stemmen i hodet mitt” og det den sier til oss.
Du har ikke noen vinning av dette. Du trenger ikke å holde på sånn. Du trenger ikke å gjemme deg vekk og nekte å være noe. Du gjør ingen en tjeneste ved å leke liten og ubetydelig. Du ble født! Du ville ikke ha vært på planeten om det ikke var for at du var den mest egnede til det. Av alle de små sædcellene var du den som vant, du har allerede visst at du er god nok, du bare tillater ikke deg selv å si det fullt ut og virkelig tro på det.
Tillat deg å faktisk elske deg selv!
Så fort du tillater deg selv å faktisk like deg selv, å elske deg selv for den du er, så vil den stemmen følge etter.
Du vil begynne å godta pene ting du sier om deg selv, du vil tillate deg selv å tro på det. Fra tid til annen har vi alle en stemme som skriker ut når du føler deg redd eller usikker i en situasjon. Forskjellen er at når det skjer kan du høre på den og bare le av det, for du vet at det er ok. Du vet at du er god nok, og at selv om du kanskje ikke får det resultatet du vil ha i enhver situasjon, så er det ingen grunn til å være nedlatende mot deg selv.
Du bestemmer selv hvordan du ønsker å føle om deg selv, og du bestemmer hva du vil høre på, og hva du vil si til deg selv. Det er du som har kontroll over det.
Når du kan føle på det trenger du ikke å slåss mot de stemmene, fordi det er ikke noe å “motbevise”. De fleste mennesker elsker ikke seg selv nok, ikke like mye som de fortjener, og de forsøker derfor å motbevise sine egne negative beliefs gjennom å oppnå resultater. Det har derimot ingenting å si om du prøver å fikse det utenifra, dersom du fortsetter å si og godta alt det negative du forteller deg selv inni hodet ditt.
Om du sier til deg selv at du “ikke har det sånn”, “ikke bare kan forandre på det sånn uten videre”, eller at “det ikke er så lett”, så husk at du skaper det. Hvis du holder på den vanskeligheten, da blir den i livet ditt. Dersom du klarer å godta at det jeg sier er sant, at jeg har opplevd den overgangen selv, og at det er helt latterlig enkelt når du ser det fra denne vinkelen, så vil det bli det for deg, for da kan begynne å jobbe mot det uten all motstanden.
Du skaper alt selv som er i hodet ditt. Du kan ikke kontrollere omverdenen, men alt som foregår inni deg, det har du skapt selv gjennom dine ord og tanker, enten du er bevisst på det eller ikke.
Ett lite støttehjul på veien
Jeg skal egentlig bare etterlate deg med én teknikk, fordi jeg tror den hjelper i startfasen, frem til du får snøballen rullende.
Det vanskeligste å overkomme når vi prøver å snu denne trenden og begynne å snakke vennligere og mer oppmuntrende til oss selv er at det “føles” som om vi lyver. Vi hører stemmen i hodet vårt si “men det er ikke sånn jeg er” eller “jeg tror ikke på dette”. Det føles skikkelig kvalmt og uggent å lyve til oss selv, så vi gir opp og går tilbake til det vi tror er sant, av frykt for å miste selvrespekten.
Det er her jeg vil be deg om å “flip the script”
Grunnen til at det føles som en løgn er at du har investert i den gamle troen så lenge at du tror på den uten tvil. Homeostaseeffekten slår til, og det er utenfor komfortsonen din å gjøre noe nytt. Det er helt vanlig, men siden det føles som vi lyver driver vi ikke gjennom det slik vi ville ha gjort ellers.
Men hva er sant? La oss si at en person elsker seg selv, mens en annen person ikke kan fordra ham/henne. Hvem av de to har rett? Ingen har rett, fordi det er bare en mening. Meningen har den verdien vi gir den, og det samme er det med det vi sier.
Det er ikke ofte jeg quoter nazister på denne bloggen, men Joseph Goebbels sa en gang:
“If you tell a lie big enough and keep repeating it, people will eventually come to believe it.”
Så dermed kan du tenke på det på denne måten: Du er ikke “ikke god nok”, du er ikke “ikke flink nok”, men du har fortalt det til deg selv så mange ganger at du til slutt har begynt å tro på det. Du har rett og slett løyet til deg selv så lenge at du til slutt har akseptert det som sannhet selv om det ikke er “sant”. Noe som er et utmerket argument for å “lyve til deg selv”, sålenge du sier noe positivt.
Prøv dette ut for deg selv: Hver morgen når du står opp, med en gang du våkner, begynn å si hyggelige ting til deg selv. Si til deg selv det du HAR LYST til å tro om deg selv. Hver gang stemmen kommer for å prøve å protestere, le det vekk og fortell deg selv at det er DEN som prøver å lyve til deg, og derfor føles det kvalmt. Fortell deg selv alt det positive du vil uten skyldfølelse, og etterhvert vil du merke at du begynner å tro på det. Når du har startet en slik positiv spiral er det bare å fortsette å gjøre det samme, og den vil opprettholde seg av seg selv.
Når du gjør det skjønner du også at du hadde kontrollen hele tida, og du trenger ikke lenger teknikker og smarte planer for å ha kontroll over “stemmen i hodet ditt”.
Ikke takk meg, takk Joeseph Goebbels. Haha!
Legg gjerne igjen en kommentar med dine erfaringer og tanker rundt dette. Dersom noe er uklart, eller dersom det er noe du lurer på er det bare å spørre, så vil jeg gi deg svar. Vi ses igjen i morgen for neste post. Nyt livet til da og tillat deg å elske deg selv <3
Love, Morten
