La oss bruke vår smerte til å inspirere til godhet

Jeg er sikker på at dere alle har hørt det nå, at på fredag den 22. Juli ble hovedstaden vår utsatt for en umenneskelig tragedie.

Det er vanskelig å begripe omfanget av situasjonen, og ikke minst forferdelig å tenke på alle som har blitt, eller kommer til å bli fortalt at deres sønn, datter, far, mor, søster eller bror aldri vil komme hjem igjen. Ingen fortjener en så dyp smerte som de nært pårørende nå går igjennom. Alt skrevet i denne posten er en kombinasjon av mine tanker, Knuts tanker og noe om hva vi har studert som relaterer til håndtering av kriser. Formålet med posten er å bruke den påvirkningskraften jeg har med mortenhake.com til å hjelpe så mange som mulig med å takle dette på best mulig måte. Det kan være vanskelig for mange å vite hvem man skal se etter for veiledning nå, og etter et så stort “pattern interrupt”/brudd på dagliglivet, er det lett å la seg rive med enhver sterk mening som mannen i gata måtte ha.

En annen ting som er viktig å vite er at en slik hendelse kan fungere som et forstørrelsesglass for hvordan vi pleier å reagere til vanlige negative situasjoner. De som ofte reagerer med sinne, kan reagere med å bli veldig sinna. De som heller ofte reagerer med frykt, kan bli veldig redde osv. Derfor er det viktig at vi ikke blir sure på hverandre for hvordan hver enkelt reagerer. Jeg vet om noen som får latterkramper når de får sjokk. Personlig har jeg en tendens til å spøke det bort. Det første jeg gjorde da jeg satt i Passion Immersion leiligheten å hørte (og følte) smellet var å begynne å spøke om det. Etterhvert som vi fikk vite at det hadde vært en bombe, gikk den spøkingen over til irritasjon over det jeg da mente var alle sammens overdramatisering. Jeg tok til og med bilde av VG.no sin forside der det sto: “Vi er under angrep” fordi jeg syntes de overdramatiserte det. Jeg ble sint fordi jeg begynte med en gang å tenke på de 4000 menneskene som dør hver dag av sult som fleste folk gir fullstendig faen i. Etterhvert som jeg forsto omfanget og ondskapen i hele situasjonen ble jeg ganske raskt tiet, og begynte å angre på mine tidligere kanskje hensynsløse tanker og handlinger.

Noen reagerer med frykt, noen blir triste, noen skammer seg, noen føler skyld fordi de føler for lite eller kanskje fordi de ikke var tilstede, noen føler sinne, noen sitter kanskje med en hemmelig følelse av spenning. Hvordan vi føler til denne situasjonen er belaget på hvordan vi vanligvis møter våre behov. Om man verdsetter sikkerhet veldig høyt, så kanskje man blir fort sinna. Både fordi man føler at det som engang var sikkert ikke lenger er, men også fordi når man blir sinna, så kan du banne på at man er sikker i sin sak, og vips så er behovet for sikkerhet dekket igjen.

Nå har det gått halvannet døgn og det er på tide for oss å reise oss igjen, og finne en givende mening med det hele. For at livet skal gi noe som helst mening i det hele tatt, er vi NØDT til å finne noe godt i all ondskapen. Som leder i ditt eget liv er det viktig å finne ut hva du skal fokusere på, hvem du skal fokusere på, i hvilken rekkefølge osv. Men det viktigste du må vite er at du har muligheten til å velge hva slags mening du legger i det.

Hjertet mitt går først og fremst ut til alle pårørende. Men jeg vil også adressere til alle oss andre. Vi har et ansvar nå til å ta vare på hverandre. Kanskje den krangelen med X ikke var så viktig likevel. Kanskje du skulle tenkt deg om to ganger før du slang døra i fjeset på Y, eller kanskje du skulle donert de pengene til organisasjon Z likevel…

Jeg vil at du skal følge denne enkle prossessen som Tony Robbins har utformet:
1. Se ting som det er nå. Ikke verre enn det er. Men man vil heller ikke IKKE se det for det det er, og late som om ingenting har skjedd, for det er BS. Dette er norgeshistoriens verste drapsmassakre. Det påvirker alle sammen sterkt.
2. Se en bedre fremtid (ellers blir du bare sittende).
3. Deretter må du GJØRE noe for å gjøre det bedre – på et eller annet nivå.
Kanskje betyr det å møte opp i fakkeltog? Kanskje det betyr å videre fokusere litt mer på å ta vare på de rundt deg? Kanskje betyr det å dele denne posten med andre? Alle små ting betyr noe. For de som er rammet er det helt naturlig å fortsatt være sjokkert og sørgende. Men for oss rundt hjelper det faktisk ikke å sitte å gråte. Da kan vi bli handlingslammede – og da vinner gjerningsmannen. Vi er nødt til å steppe opp, og stille opp for hverandre:

Dette er en unik mulighet for oss å jobbe FOR fred istedet for mot vold.

Dette er en unik mulighet for folk å forstå hverandre.

Det er NÅ vi kan ta det valget å bestemme oss for å oppdra barna våre med all den ubetingede kjærligheten vi har i oss.

Det er på tide med en ny type mot. Det er på tide å jobbe proaktivt SAMMEN.

Husk at den eneste grunnen til krigføring er frykt.

Jeg kan ikke noe for det, men jeg er nødt til å skrive om Nelson Mandela – igjen! 🙂 Se på han som inspirasjon. I 27 ÅR ble han holdt fanget og torturert. Alikevel måtte han, for å kunne lede et helt folkeslag til frihet, legge vekk all vold og negative tanker. Alle har en Mandela i seg! Han er bare et menneske, akkurat som deg.
La oss ikke ta den smerten vi føler og gi den videre til andre, men la oss inspirere andre til godhet ved å selv være gode. Vi må inspirere andre til forståelse, samhold, kjærlighet og handlingstagning i riktig retning nettopp ved å tilegne oss det selv først.

Spør deg selv: Hva er det riktig å gjøre nå? Hvordan kan jeg lage en energi-givende mening med denne hendelsen som kan gi meg enda mer ressurser til å hjelpe enda fler? Hvordan kan jeg benytte denne sjansen til å vokse som en leder og som et menneske? Hvordan kan jeg ta ansvar for de rundt meg?

Hvilken mening finner du i dette, og enda viktigere: Hva skal du gjøre med det? (skriv i kommentarfeltet under)
Omsorg er nødt til å vises med handling!

What’s wrong is always available, so is what’s right. – Tony Robbins

Love
Morten

Ps. Bli gjerne med på fakkeltog i Oslo sentrum imorgen.

Pps. Nå hørte jeg akkurat Jens Stoltenberg sitere en jente som ble intervjuet av CNN: “Om én mann kan skape så mye smerte, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan skape sammen”