Andrews inspirasjonshistorie!
Her kommer en historie fra min gode venn Andrew:
Hei! Mitt navn er Andrew. Jeg har vært en god venn, wing og romkamerat av Morten i flere år. Jeg er 21 år og holder på med sub-mission wrestling, og har et mål om å bli verdens beste welter weight i MMA! Dette er et UTROLIG stort og vanskelig mål, men jeg kommer ikke til å slutte! En veldig enkel nøkkel til suksess er faktisk å bare gjør EN ting, veldig mye! Det er regnet ut at man trenger å gjøre noe i 10 000 timer før man kan håpe på å være med blandt de beste! Hvis jeg husker riktig var 10 000 timer 3 timer per dag i ti år. Jeg skal holde på med dette MYE lengre enn ti år og mer enn tre timer per dag! Som dere har sikkert lest hos Morten så går veien til suksess opp og ned, og denne posten er om min første kamp, som skjedde for ikke så lenge siden. Jeg håper dere liker og finner inspirasjon i den!
Jeg hadde blitt forkjøla en uke før kampen, noe som sugde fordi jeg måtte jobbe OG konkurrere mens jeg var syk… men, det er vel sånn det går når du tror du har en uslåelig immunforsvar og lar en jente som er syk smake på frokost-blandingen din… Det virker som om jeg tror at universet hjelper meg, VELDIG ofte. La meg gi deg et eksempel; Jeg skulle jobbe en morgen-shift men kunne ikke fordi jeg sto opp med en hoste rett fra helvete! Hver gang jeg hosta brant det i brystet mitt, og det skal være sagt at avhengig av hvor du jobber så gjør det ikke noe om du hoster litt, men jeg jobber som servitør på restaurant. Overaskende nok, pleier ikke gjester å like å bli servert mat av noe som hoster opp bakterier… Så jeg tok en taxi til jobben ti minutter før jeg skulle starte og ba om at jeg bare trengte å være der i fire eller fem timer før de kunne finne en som kunne ta over for meg. Heldigvis hadde en shiftleder (en servitør som passer på at shiftet går bra og har kontakt med sjefene) kommet for tidlig på jobb, noe som ALDRI skjer til vanlig, og jeg fikk dra hjem med en gang! Den forvridde hjernen min ser på dette som om universet gjør alt den kan for å hjelpe meg å gjøre det bedre i konkurransen! I digress though…
Jeg og gutta jeg bor med hadde besøk av noen awesome jenter vi kjenner, dagen før konkurransen… Jeg bestemte meg for at jenter som distraherer meg fra konkurransen var en dårlig idé, så ingen sex før etter konkurransen! Jentene dro ut på byen, og vi blei hjemme, som de snille gutta vi er. Alt virket å gå bra så langt, før jenta jeg liker ringte meg klokka fire om morgenen, full som f…, i en by hun ikke kjenner, intet vitende om hvor hun er i byen, klarer ikke å beskrive hvor hun er, og har blitt borte fra vennene sine… Lang historie, men hun klarte å komme seg hjem, og når alkoholen-effekten dabbet av, og hun strippet ned til bare undertøyet, med nattlyset som lagde en silhuette av den vakre kroppen hennes, så krøp hun inn under dyna. Hun begynte å puste tungt, og kysse med sine søte lepper på nakken min, og puff(!), så gikk planen rett i dass…
Neste morgen ankommer vi konkurransen, ikke like uthvilt som jeg ville, men forsatt i god form. Jeg er i “beginners division”, ettersom jeg bare har trent i tre uker totalt, før jeg valgte å hive meg ut på matta. Det tar circa fem timer før kampen min blir ropt opp, og jeg kjenner det grøsser nedover ryggen når jeg faktisk skjønner hva som skjer. Jeg har ikke peiling på hvem mostanderen min er, men kompisen min kjenner treneren hans og sier at treneren er UTROLIG flink! Jaja… Jeg er den første på matta, og på motsatt side steller det seg en seksten år gammel unge… Med kroppen til en tjuetreåring… Jeg bestemmer meg for å ikke undervurdere han, og håper at jeg kan hvertfall vinne EN kamp i den første turneringen min.
Dommeren roper “FIGHT!” og vi kjører i gang! Vi sirkler rundt hverandre som et par ulver, spenningen bygger seg opp til vi går løs på hverandre som de monstrene vi ønsker vi kunne være! Jeg legger en hånd bak nakken hans, og plutselig går tiden altfor fort. Han dropper ned og prøver å plukke meg opp, men jeg strekker ut beina, et halvt sekund forsent, og plutselig er hele kroppen min i lufta, og jeg kan ikke tenke… Vi lander på matta mens publikum roper og klapper for hvor flink motstanderen er… Rart, jeg hadde alltid sett for meg at publikum ville heie på meg… Tilbake til virkeligheten – han lander oppå meg! Jeg forsøker så godt jeg kan å få beina mine under kroppen og rundt livet hans, til ingen nytte. Han legger et kne på brystet mitt, og får tak i armen min. Plutselig går tiden altfor sakte. Jeg kjenner svetten renne nedover panna mi, og hører de sløve stemmene som roper i bakgrunn. Han strekker seg bakover med armen min, og jeg kjenner han dytte albuen min motsatt vei av det den skal gå…
Jeg føler smerten, men det er som om den er gjemt i tåke. Adrenalinet pumper gjennom årene mine, hele kroppen min pulserer som et eneste stort hjerte muskel, så jeg “tapper” (klapp for å stanse kampen) ikke… Dum idé… Treneren hans roper høyt over de sløve stemmene, “DRA TIL!!!”, og mens jeg prøver å snu kroppen min rundt for å få meg ut av armlåsen, så drar han til, og jeg kjenner et eller annet i armen klikke…
To minutter senere sitter jeg med to svære isposer rundt albuen, skulle ønske jeg hadde tappet fortere og funderer på om jeg virkelig suger og burde gi opp drømmen min… Så skjer det noe magisk! Den stemmen som forteller meg at jeg burde slutte, gi opp, blir overdøvet av “the champion” i meg som sier “NEI! Jeg skal se på dette som et lærepunkt, jeg skal trene hardere! Jeg skal bli mer fokusert, mer disiplinert! Jeg SKAL IKKE gi opp! Jeg SKAL forsette å pushe på til jeg når målet mitt!”.
Henry Ford, en fantastisk mann på mange områder, sa en gang “Failure is only the opportunity to begin again, this time, more intelligently”. Jeg skal begynne igjen, neste gang bedre forberedt, og mer intelligent.
Andrew Heggli
That’s the spirit my man! Dette skrev Andrew for en del måneder siden. Idag er armen hans mye bedre og han vokser, og brenner sterkt for MMA som aldri før! Han er en av de minste på treningen hans, men alikevel vinner han igjen og igjen. Har det noe med innstillingen hans å gjøre? Selvfølgelig!
Love
-Morten Hake og Andrew
Ps. Det nærmer seg med store skritt MortenHake.com Summit 2010. Bestill din billett her.
