En post om Mats Bjarg og min sorg

En kompis ringte med i slutten av november med en beskjed beskjed som gav meg en kvalme som jeg kun hadde opplevd en gang før…

“Har du fått med deg hva som har skjedd med Mats”

“Fått med meg hva? Hva har skjedd??”

“Mats Bjarg er savnet på sjøen”.

Med én gang SMELLER det i magen. Jeg har ikke noe bedre måte å forklare det på. Jeg begynner å tenke på Mats Lie, og hva som skjedde med han. Alle følelsene fra den gang kommer tilbake som om det var igår. Jeg nekter umiddelbart, og begynner å rasjonalisere fram til at Mats Bjarg er en survivor. Jeg sier til meg selv at han kommer til å komme hjem med enda en utrolig historie som han vanligvis hadde i baklomma. Jeg vil tro at han sitter et eller annet sted, sammen med Daniel, på en øy eller i en hule å venter til stormen har stilnet, mens de fniser av hvor episk spøk de ufrivillig har iverksatt, og hvor mye de har lurt alle sammen…

Timene går, og ingen gutter er funnet. Uværet gjør det umulig å fortsette søket for kvelden. Noe som gjør oss pårørende mer desperate. Det må skje noe. Jeg må gjøre noe. Jeg bestemmer meg for å fly til åstedet for å hjelpe til med letingen tidlig neste morgen. Der møter jeg Jonas, Kristian og Tommy. Alle gode venner av Mats Bjarg. I tillegg en det mange andre pårørende som har møtt opp, og hans nærmeste familie er på vei.

Flere timer går, det er vanskelig å lete i været, og håpet forsvinner sakte. Det virker uekte. Som å være med i en tragisk film. Eller et mareritt. Jeg fatter liksom ikke helt at det skjer. Helt til dag 2 med leting er over. Da går det hele opp for meg. Han kommer ikke tilbake. Jeg forlater åstedet sammen med Jonas der vi hyl-griner som to ulver… Det er godt å ha en virkelig god venn tilstede. Det letter på trykket å spøke med hvor patetiske vi høres ut.

Sannsynligheten for at Mats Bjarg og Daniel Henriksbø blir funnet i live er nå tilnærmet lik null.

Etter hvert er følelsene helt ute å kjører. Sorgen går over til apati og tomhet. Apati over til humor, så får man dårlig samvittighet for at man bruker humor, så blir man sinna for at man har dårlig samvittighet. Så plutselig gjemmer man det bort med fornektelse eller avledning.. Så blir man trist igjen, og man starter regla helt på nytt igjen.

Grunnen til at jeg skriver denne posten er fordi jeg har tenkt utrolig mye på død, sorg og store tap de siste 18 månedene. Jeg har opplevd mye «tap» i den perioden, og har av den grunn lest et par bøker om sorg og snakket med en del folk om det. Kanskje vil det jeg har funnet ut hjelpe deg i sorgens tid. For den tid kommer før eller siden.

 

Lærdom nr. 1: Jeg bestemmer selv hva en hendelse betyr.

Jeg har allerede skrevet og illustrert denne lærdommen i detalj i denne posten (link åpnes i nytt vindu).

 

Lærdom nr. 2: Man må komme seg gjennom sorgen, ikke utenom den.

Det kan være enklere å gå utenom enn gjennom det vonde. Å komme seg gjennom noe krever aktivt arbeid og gjør at man kommer mer styrket ut av det enn de som fortrenger og går utenom.

To fallgruver du må passe deg for:

1. Å la sorgen ta over livet ditt. – Det er viktig å ikke bli fanget av ensidig selvmedlidenhet og bitterhet. . Uansett hvor langt nede vi er, så er ikke sorgen vår eneste identitet. Noen mener at det er svik til den døde å begynne å leve normalt igjen. Jeg mener det er en heders.
2. Å unngå sorg. – Temaet ‘død’ har en tendens til å bli bortgjemt og tabubelagt. I aviser leser men sjeldent Ola Nordmann døde på torsdag. Det står heller: Ola Nordmann forlat oss på torsdag. Jeg tror det har med at død ikke er så nære oss lenger som det var før. Sørg for at du ikke unngår temaet selv om mange andre gjør det.

Det er sunt å la sorgen komme, men man skal komme seg gjennom sorgen som et sterkere menneske. Skal man hedre den døde må man være like åpen til gleden som man er til sorgen. Et lite triks jeg bruker er at jeg spør meg selv: om Mats kunne snakket til meg, hva ville han sagt til meg? Hva ville han at jeg skulle gjort? Ville han sagt at jeg burde sørge resten av livet mitt, eller ville han sagt at jeg burde nyte livet, være glad og lykkelig, bidra og gi kjærlighet til meg selv og andre?

Energien må brukes til annet enn bitterhet. For sorg er noe vi kan og skal komme oss gjennom, ikke noe vi må bli i. Det skal ikke være en sump vi synker dypere og dypere i , men noe vi langsomt arbeider oss gjennom og ut av”.

 

Lærdom nr. 3: Å gi slipp på sorgen betyr ikke å gi slipp på personen.

Jeg var livredd for å slutte å sørge, fordi jeg følte at jeg skyldte kammeraten min å vise hvor lei meg jeg var. Jeg ville ikke glemme han. Jeg kunne ikke la meg selv glemme han. Det ville jeg aldri tilgitt meg selv for. Helt til jeg leste en bok der jeg forsto at å gi slipp på sorgen og gi slipp på personen var to vidt forskjellige ting! – En ganske deilig følelse. Etter det var det lettere å tenke over alle de gode minnene vi har hatt sammen, og la de minnene gi meg mer inspirasjon og glede som jeg kan spre videre istedenfor å sitte å syntes synd på seg selv. Selvmedlidenhet, syting og generelt selv-destruktiv  holdning er ikke noe vits. Det er like meningsløst som skryting. Se ting som det er, men for all del ikke gjør det verre kun fordi du kan.

 

Lærdom nr. 4: Vær forberedt på spesielle hendelser.

Høytider og spesielle anledninger kan bli vanskelige. Personlig har jeg et ambivalent syn på julen, fordi familien min har aldri vært samlet alle sammen siden jeg var 4 år gammel, noe jeg syns er vanskelig, men på en annen side, så skjer det mye fint når det er jul også. Folk er gavmilde, folk kontakter gamle venner, veldedige organisasjoner får alltid inn mer penger rundt juletider osv. Heldigvis er det jeg som bestemmer hva jeg skal fokusere på, og jo mer jeg fokuserer på det positive, jo flere bevis finner jeg på at julen er noe fantastisk fint.

 

Lærdom nr. 5: Alle reagerer forskjellig.

Da jeg var oppe i Egersund for å lete etter Mats tok jeg meg selv i å dra spøker og vitse litt. Det er nok min måte å reagere på noe så tragisk. Jeg merket at etter jeg sa det, så følte jeg en skyldfølelse for de andre pårørende. Heldigvis var det en krisepsykolog der oppe som jeg kunne ta opp dette med. Hun fortalte i plenum at det var helt normalt, og mange av de andre pårørende takket meg for å ta det opp, fordi de hadde opplevd noe av det samme, og hatt tilsvarende reaksjon. Altså noen reagerer med humor, noen med sinne, noen med stillhet, noen vil være for seg selv, noen vil være med andre. Lærdommen min var å akseptere alle sin reaksjon. En annen venn av meg reagerte med skyld – fordi han ikke gråt som alle andre… Det er nok helt naturlig det også.

Jeg skal ikke dra denne posten så altfor mye lengre, men det var viktig for meg å dele dette. Jeg ser på det som min plikt å bidra med det jeg kan gjennom denne bloggen, og jeg vet at begge Matsene, og helt sikkert Daniel, hvis jeg hadde kjent han, ville fortalt meg at jeg må fortsette å inspirere og motivere folk til å gjøre en positiv forandring hos seg selv.

 

Lærdom 6: Ta vare på den gode opplevelsen.

La meg illustrere denne lærdommen med en metafor; Si du går på ski med noen venner. Det er påske, og varmt i lufta. Føret er perfekt, og du kjenner deg frisk, sunn, sosial og aktiv. Etter skituren kommer du hjem på hytta der resten av vennene dine sitter å spiller kort. De har vært uta alle de andre dagene, så den siste dagen i dag ble de igjen i hytta for å kose seg med kortspill. De har holdt hytta varm og god. Ikke bare det, men de har laget god mat som dere alle skal spise. Under middagen forteller du resten av vennegjengen din hvor deilig det var ute, hvor fint føre det var osv. Du forteller med entusiasme. Du er takknemlig for turen du har hatt og opplevelsen din.

Her er nøkkelen… Det du IKKE gjør er å forbanne deg over at det er siste dagen på hytta og du ikke skal ut på ski igjen i år. Med andre ord, man trenger ikke å ødelegge en god opplevelse fordi man aldri vil oppleve det igjen. Ta vare på den gode opplevelsen, og vær takknemlig for det. For husk at:

“When you are sorrowful look again in your heart, and you shall see that in truth you are weeping for that which has been your delight.”
— Kahlil Gibran

 

Den siste, og aller største lærdommen jeg har gjort i denne sorgprosessen. Lærdom nr. 7: Vi har fått ET liv i gave, og vi kan miste det når som helst.

Mats Bjarg var IKKE en sau i en saueflokk. Han var IKKE en zombie som falt gjennom livet der han reagerte på eksterne hendelser, nei, Mats Bjarg var en av de mest positive, inspirerende GO-GETTERS jeg noen gang har kjent. Han var en fyr som KOSTE seg med livet, og valgte å steppe opp, og følge drømmene sine. Han hadde ikke tid til å gjøre ting han ikke likte. Han gjorde alltid det han elsket, og elsket livet av den grunn. Som en reaksjon av å tørre å hoppe i det, tørre å drite seg ut, tørre å jage drømmen ble han en selvsikker, positiv, helt fantastisk fyr, som damer falt pladask for, og mennesker generelt connected fort med og ble fort glad i.

Så om du kjente Mats, eller bare er inspirert av det du nå har lest, så vennligst gjør meg en tjeneste. Nei, forresten,. Gjør deg selv en tjeneste. Gjør Mats en tjeneste, og stopp med dritten, stopp med å gjøre ting du IKKE ELSKER, stopp med å henge rundt mennesker som tapper deg for energi, stopp med å ta til takke med det middelmådige, stopp med å skjule dine virkelige følelser. Hvis du vil hedre Mats, så gjør det han gjorde; vær positiv, oppsøk spennende mennesker, følg drømmen, uttrykk dine følelser, hopp i det kalde vannet, jobb gratis med det du elsker, gjør den tingen du har drømt om så lenge men aldri turt å gjøre, omring deg med folk du er glad i og kom deg gjennom sorgen, slik at du kan føle takknemlighet for tiden du har hatt med de menneskene som ikke er med deg lenger. Aksepter forandringen og la dette være begynnelsen på et nytt kapittel.

Tusen Takk for alt vi opplevde sammen, Mats. Vi savner deg alle sammen.

<3

Morten

Ps / edit: Tusen hjertelig takk for alle kommentarene og støtten som har vist seg kun etter de siste 24 timene etter posten ble publisert. Jeg har fått telefoner og meldinger av nært berørende som kjenner på deres støtte og tanker. Det varmer! Tusen takk.

Pps. Tusen takk til alle som var der for meg og de andre pårørende når det var på det verste. Og en spesiell takk til Rebecca-elsklingen min som har uendelig med kjærlighet på lager til en hver tid <3 Jeg elsker deg!